Årsak 3: Godværspakten

Arkitektene bak valutaunionen mente at Maastricht kontrakten fra 1992 og stabilitetspakten fra 1997 var en tilstrekkelig stringent institusjonell ramme for å sikre utviklingen av valutasamarbeidet. Etableringen av en uavhengig sentralbank, en par disiplinerings mekanismer, dersom den nasjonale fiskalpolitikken ikke oppfylt nødvendige krav, en komité og et felles ansvar for nasjonal gjeld syntes å være tilstekkelig til å utgjøre grunnsteinen i den videre politiske integrasjon.

Men det viste seg at fundamentet var bygget på leire. For det først var det illusorisk å tro at alle medlemmene uten videre ville forholde seg til de europeiske husholdningsreglene. Det fantes så mange nasjonale utfordringer samtidig med at den politiske situasjonen var ustabil. Mange av landene ble styrt av koalisjonsregjeringer. For det andre kunne sanksjoner mot land med for høy gjeld bare løses gjennom konsensus i et råd bestående av alle nærings- og finansministere i unionen.

Det er betegnende at Hellas har kunnet operer med et underskudd på 3 % et helt ti år uten å bli gjenstand for sanksjonsmekanismene i stabilitetspakten.

I Maastricht ble det besluttet en ”godværsavtale” som ikke innholdt retningslinjer for nødsfallssituasjoner. At medlemslandene kunne få betalingsvanskeligheter og bankgjelden kunne tvinge landene i kne var ikke et scenario. Redningssystemer ble først etablert på forsommeren 2010.

Årsak 4: Den åpne dørs politikk.

På papiret var opptaksprøven for medlemskap i eurounionen klart regulert og strengt formulert. I Maastricht avtalen 1992 ble fire såkalte konverteringskriterier innført. Kriterier som skulle sikre best mulig stabilitet i det nye valutasamarbeidet. De som ønsket å innføre euroen måtte ha stabile priser, valutakurser, rentesatser og solide offentlig budsjetter.

Allerede ved utvelgelsen av medlemstater i 1998 ble teorien utfordret av den politiske praksis. Selv Tyskland måtte hjelpe til med et par bokføringstriks. Belgia og Italia hadde gjeldkvoter på 120 % av brutto- nasjonalprodukt. Referanseverdien i avtalene var på 60 % Begge ble medlemmer fordi det var utenkelig at landene skulle stå utenfor.

I 2001 kom Hellas inn som 12 medlem. Et land som ikke oppfylte noen av kravene og som mange økonomer og banker advarte mot å ta opp som medlem i unionen. Først når Hellaskrisen brøt ut på forsommeren 2010 kom den politiske erkjennelsen om at Hellas ikke burde blitt medlem.

Årsak 5 Tysklands myke holdning.

Allerede ved starten av eurosamarbeidet hadde Tyskland problemer med å stabilisere økonomien. I 2002 ville EU kommisjonen sende ut en advarsel til Tyskland (Blue Letter), fordi budsjett-underskuddet 2001 var på 2,8 prosent, betenkelig nær 3 prosent grensen i stabilitetspakten. Men Tyskland intervenerte.

I 2003 skjedde det samme. Budsjett underskuddet var nå på 3,7 % Denne gangen sto Tyskland sammen med en annen deficit –synder - Frankrike. Det ble gitt en ”foreløpig utsettelse”

I 2005 ble stabiliseringspakten etter påtrykk fra Tyskland endret og generelt formulert. Tyskland sendte med det et fatalt signal: At budsjettdisiplin bare var en av mange disipliner.

Konsekvensen var at stabilitetspaktens betydning ble underminert og det politiske agendaen i det enkelte land ble viktigere enn budsjettdisiplinen.

Årsak 6: Den økonomiske ubalanse.

Budsjettdisiplin er det grunnleggende element for å lykkes med eurosonen. Ingen stor økonomisk ubalanse burde aksepteres hos medlemmene. Europa fikk en enhetlig valuta.

Forholdene i de enkelte land utviklet seg høyst forskjellig frem til utbruddet av finanskrisen. Knapt noen forutså på begynnelsen av 1990 tallet at valutaunionen skulle utvikle seg så forskjellig og frembringe en varig ubalanse.

Landenes handelsbalanse, forskjellen mellom landenes eksport og import av varer og tjenester, sier noe om dette. Dagens problem-land Hellas, Spania, Portugal og Irland viser til dels store underskudd. De importerer mer enn de eksporterer. Tyskland, Nederland og Østerrike oppnår betydelige overskudd. De eksporterer mer enn de importerer.